Med få dagers mellomrom ble det i høst gitt ut to bøker om det forestående amerikanske presidentvalget 03.november. Det viktigste i vår tid, ifølge USA-kjenner Jan Arild Snoen.
Jan Arild Snoen var visepresident i Monticello Society, en organisasjon som skulle studere USAs historie, samfunn, politikk og kultur, samt arbeide for å øke nordmenns kunnskap om, og forståelse for, amerikanske forhold. Han har utgitt flere bøker, og er fast spaltist i 
Aftenpostens spalte for mediekritikk; Medierevisjonen. Snoen er journalist i tidsskriftet Minerva.
Hans Olav Lahlum kom i 2008 ut med boken Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush, den første samlede fremstilling av USAs presidenter på norsk på over 60 år. Jeg beskrev boken som et standardverk i min bokanmeldelse. Den er blitt oppdatert i 2012 og 2016. Da Lahlum spurte forlaget om den også skulle oppdateres for årets presidentvalg svarte forlaget at de ville ha en helt egen bok om årets valg. Dét sier noe om hvor spesielt presidentvalget 2020 i USA anses å være.
Snoen og Lahlum har utgitt to veldig forskjellige bøker, som likevel utfyller hverandre på en god måte. Man bør faktisk lese begge. Både for å få kjennskap til kandidatene og deres livsløp frem til årets valg. Bøkene gir innsikt i det amerikanske valgsystemet og ikke minst Snoens boktittel henspiller på hvilket sjokk det var at Donald J. Trump ble valgt i 2016.
Synlig politisk tilhørighet er uten betydning for bøkene
Begge forfatterne flagger i sine innledninger et politisk ståsted; Snoen med bakgrunn i FrP og Høyre, mens Lahlum er aktiv politiker for SV. Han var stortingskandidat i Oppland ved valget i 2017. Min vurdering er at forfatternes politiske ståsted ikke synes. Snoen er kanskje mest krass i sine formuleringer innledningsvis, men fokuserer i boken på å forklare fenomenet Trump. Han skriver at “denne boken er ikke et anklageskrift mot Donald Trump eller en katalog over hans synder”, og dette synes jeg han han får godt til. Det er statistikk og undersøkelser som er hans basis for analyse. Lahlum på sin side skriver: “Et interessant spørsmål blir om man skal forsøke å gi et mest mulig objektivt bilde eller et mest mulig balansert bilde av aktørene og begivenhetene.” Han konkluderer med at “bokens fremstilling kan bli mer balansert enn virkeligheten er, og at forfatteren fraskriver seg muligheten til sterke og klare konklusjoner der situasjonen krever det.” Lahlum understreker et viktig poeng: “En balansetilnærming fungerer langt bedre hvis man skriver en bok om to balanserte størrelser.” Men slik er det jo ikke i årets valg.
Tallknuseren som knuser myter om Trumps velgere
Jan Arild Snoen skulle egentlig på en reportasjereise til USA for å møte velgere som forarbeid til boken, men koronakrisen satte en stopper for dette. Derfor har han dykket tidvis dypt ned i statistikk om det amerikanske samfunnet, og om velgerne og deres holdninger. Dette passer ham bra. USA-kjenneren fortsetter gjennom boken sitt arbeid med å øke nordmenns kunnskap om og forståelse for amerikanske forhold. Hensikten er å forklare hvordan Trump kunne bli valgt i 2016, se på utsiktene foran årets valg, og forklare hva som kan skje; om Trump blir gjenvalgt, om Biden blir valgt – og med det republikanske partiet under begge scenarier.
Snoen er noe så sjeldent i det norske medielandskapet som en sympatisør med det republikanske partiet. I bokens introduksjon skriver han at han har støttet republikanske presidentkandidater siden 1980, og helt frem til 2016, og at de siste 10 – 15 årene har han forsøkt å forklare i norske medier at man kan stemme republikansk uten å være hverken dum eller ond. Så hvordan forklare fenomenet Trump? Selv om Snoen normalt ville hatt sympati for deler av politikken til Trump understreker han at man ikke kan løsrive politikken fra Trumps person og stil. «Måten han bekler presidentembetet på, er rett og slett en skam.»
Snoens bok er delt i fire. I den første delen ser han på utviklingstrekk i det republikanske partiet som peker frem mot Trump. I andre del ser han på hvordan Trump kunne bli valgt, gjennom analyser av Trumps velgere. I tredje del drøfter han årets valg, og i bokens siste del ser han på konsekvenser av et gjenvalg for Trump opp mot de amerikanske institusjonene, konsekvenser av en eventuell valgseier for Biden, og hvordan det vil gå med det republikanske partiet – om Trump blir gjenvalgt, eller ikke. Vil Trumps arv overleve et valgnederlag? Hvem vil føre stafettpinnen videre?
Var det økonomien som skapte Trump – eller kulturkrigen?
Alle republikanere efter Reagan har ønsket å «stå på Reagans skuldre.» 1980-årene gjenreiste stoltheten i partiet efter Watergate-skandalen. Årene under Eisenhower og Reagan var partiets og USAs gyldne år. Ifølge Snoen bygget Reagan sin politikk på tre pillarer; sterkt forsvar og nasjonal storhet, økonomisk liberalisering og markedsøkonomi, samt kulturell konservatisme. Men for å forklare hva som peker frem mot Trump må man også se på innvandringspolitikken og partiets syn på velferdsstaten. Snoen peker på Nixons budskap overfor velgerne i Sydstatene, Pat Buchanans lansering av begrepet kulturkrig i forbindelse med republikanernes nominasjonsprosess (primærvalget) i 1992 samtidig med at Ross Perot stilte som uavhengig kandidat, og Tea Party-bevegelsen fra 2009 og fremover. Efter tap med moderate kandidater som John McCain og Mitt Romney var republikanerne i 2016 klare for et jordskjelv. Trump hadde aldri flertall i primærvalgene, men republikanerne sluttet opp om Trump da nominasjonen var over. Det er blitt færre uavhengige velgere i sentrum og partienes velgere er blitt mer lojale. I tillegg har partiene beveget seg fra hverandre. Det er interessant å se hvordan velgerne har fordommer mot det andre partiets velgere. Stemmer det at amerikanerne bare får informasjon fra nyhetskilder de stoler på? Nei, ifølge Snoen.
Ifølge venstresiden både i USA og Norge var det økonomien som avgjorde valget i 2016. Reallønnen hadde stått stille flere tiår, og forskjellene øker. Altså et slags klasseperspektiv på valget. Snoen gjennomgår tre valgundersøkelser, og punkterer en del myter om 2016-valget. Hvem appellerte Trump til? Hadde den stigende arbeidsledigheten betydning? Hvordan vurderte velgerne egen og landets økonomi? Hvis økonomien var avgjørende burde demokratene tapt i 2016, ikke i 2016. Svaret på Trumps valgseier i 2016 er ikke økonomien, men kulturkrigen. Trumps velgere er nostalgiske, tilbakeskuende som føler at «deres USA» har tapt siden 1950-tallet. Endringene i samfunnet går for hurtig – og i feil retning. Kapitelet «Drømmen om fortiden» er kanskje det mest interessante i hele boken. Blant spørsmålene flere enn meg har, er hvordan religiøse velgere kan stemme på en mann som fremstår som så lite religiøs som Trump. Snoen forklarer dette også, og svaret er egentlig nokså innlysende.
Kan Trump bli gjenvalgt? Overlever USA og verden åtte år med Trump?
I bokens tredje del ser Snoen på Trumps muligheter for gjenvalg. Når dette skrives er det under tre uker igjen til valget. Trump ligger efter på nasjonale målinger og sliter også i vippestatene han vant i 2016. Økonomien har stupt som følge av koronakrisen. Altså dobbelt krise for sittende president. Trump kan lide samme skjebne som Jimmi Carter, den eneste president efter 1945 som har tapt valget for sitt parti efter bare én periode ved makten. Amerikansk politikk går vanligvis i åtteårssykluser. Carter er det ene unntaket, og Bush sr (1992) er det andre, men han satt i en tredje periode for sitt parti. For begge var økonomien utslagsgivende for at de tapte. Snoen ser på Trumps valgløfter opp mot (manglende) resultater, og påpeker at det ikke er korrekt at økonomien går så mye bedre nå. Snoen mener at valget av visepresident er et signal, men skriver altfor lite om Mike Pence og hans betydning for velgerne som står bak Trump og for Trumps politiske agenda.
Mange har et lønnlig håp om at den amerikanske grunnloven, maktfordelingen i det amerikanske politiske systemet og at republikanerne tross alt er et anstendig politisk parti ville bidra til å bremse Trump. Så langt har det ikke slått til. Nettopp derfor er den siste delen av boken viktig. Jeg synes ikke det Snoen skriver gir noen grunn til optimisme. Tvert imot. Derfor er det ingen overdrivelse å si at årets valg det viktigste i manns minne.
Snoens bok ble publisert i august, før høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg døde, og før Trump ble koronasmittet. Boken er svært grundig og opplysende fordi den ikke baserer seg på synsing og foreldet informasjon men derimot på kunnskap, på oppdatert statistikk og undersøkelser om amerikansk økonomi, og om velgerne og deres holdninger. Det er mye informasjon som kan overraske nordmenn som stort sett forholder seg til norske mediers rapportering om amerikanske forhold.
Dreyer forlag: Jan Arild Snoen: Trumpsjokket (2020)
Historiefortelleren som analyserer det unike fenomenet Trump er
Hans Olav Lahlums bok om de amerikanske presidentene har gitt ham solid fundament for å sammenligne årets kandidater og årets valg med de foregående. USA har jo tross alt en historie helt tilbake til 1789 med valg av president hvert fjerde år, og ikke minst med fredelige maktskifter. Den første moderne valgkampen fant sted allerede rundt 1840. Skitne valgkamper har det vært allerede siden Washingtons efterfølger skulle velges i 1796. Lahlum anser seg ikke som en USA-ekspert. Han har spisskompetanse på USAs politiske historie. Han er utdannet historiker, og underviser om amerikanske presidentvalg ved Universitetet i Oslo. De som mener han er politisk farvet i sine analyser er neppe særlig mottagelig for analyse.
Lahlum reflekterer i innledningen også over den store interessen her til lands for amerikanske valg. Han tar allerede der fatt i en kritikk som bl.a Rødt-politiker Mímir Kristjánsson har kommet med nylig; at det amerikanske valget er for dominerende i norske medier. Lahlums poeng er at USAs president er den mektigste politikeren i verden. Nordmenn og norske medier kan med fordel fokusere mer på andre land enn de gjør. For eksempel et land som Kina. Men, som Lahlum poengterer; “da må de begynne å holde valg der først.”
Lahlums 
bok er delt i fem deler; historien om Trump, historien om Biden, Trumps presidentperiode, Biden som presidentkandidat, og så delen som har gitt boken dens navn; Trump, Biden og slaget om USA.
Lite nytt om Trump. Bli kjent med Biden!
Det er lite nytt om Donald Trump. Allerede før han ble valgt i 2016 var han en realitystjerne og forretningsmann – for øvrig med gjesteroller i filmer. Kapittelet om Trump forteller greit om hans tre ekteskap, hans familie og hans forretningsimperium. Det virker som om han har tatt med seg sine vaner fra forretningslivet til politikken; med sterkt fokus på egen person, med å blåse opp seire og minimalisere tapene. Historien om Trump tar leseren tilbake til valgkampen 2016, men bråstopper ved usikkerheten rundt Trumps avhengighet av Russland på innsettelsesdagen. Et vellykket dramaturgisk grep fra Lahlum, som så lar oss bli kjent med Trumps motstander ved årets valg.
Joseph Biden har vært i politikken siden 1972, og er den eldste som noen gang stiller til valg som president i USA. Han møter den eldste sittende president noensinne. Biden ble valgt til senatet fra den lille delstaten Delaware med 51%, men siden blitt gjenvalgt hvert sjette år, selv året han stilte som Obamas visepresidentkandidat. Og det er nok nettopp slik nordmenn husker ham; som Obamas visepresident. Kanskje har man fått med seg at han har temperament og kan være sleivete i sine uttalelser. Historien om Biden er kanskje den mest ukjente delen for leserne. Og den gav meg lyst til å bli bedre kjent med faren. Han fremstår som en arbeidsom, beskjeden og ikke minst verdliberal person. Kritikken mot Biden ved årets valg kan kanskje gjelde hele hans politiske karriere; hvorfor stiller han til valg? Lahlum har en egen evne til spissformuleringer. “Litt satt på spissen vant Joe Biden våren 2020 kampen om å bli demokratenes presidentkandidat fordi han ikke var Bernie Sanders. Igjen sto det store spørsmålet om han høsten 2020 kunne vinne presidentvalget fordi han ikke var Donald Trump.” Biden var blant de yngste noensinne valgt til Senatet, bare 29 år gammel. Han har altså vært i politikken siden Watergate. Det har ikke vært noe i veien med ambisjonene. Visjonene derimot, er det vanskeligere å få øye på. Grunnen er kanskje at Biden er en i sentrum av det politiske spekteret. Hans rolle i senatet har vært å finne kompromisser. Kompromissenes mester tyder på en som kan rekke en hånd over gjerder og avgrunner. Men når gjerdene blir høyere og høyere, og avgrunnene mellom både partiene og velgerne deres dypere og dypere?
Må vi alltid sammenligne med norske forhold?
Kapittelet om Trumps presidentperiode er nyttig som repetisjon. Det er egentlig ikke så mye nytt, men minner om hvor humpete de fire siste årene har vært. Ikke minst hvor dramatisk hans forhold til resten av verden har vært. I bokens siste del ser Lahlum på årets valgkamp, og sammenligner viktige indikatorer for 2020 med hva disse har hatt å si ved tidligere valg. Hvor høy er arbeidsledigheten? Og økonomien forøvrig? Hvor mange synes presidenten gjør en god jobb? Hva har valg av visepresident å si for valgutfallet? Og ikke minst: Hva vil valgordningen ha å si? Som kjent har USA indirekte valg. Hver delstat velger et visst antall valgmenn utfra folketallet i delstaten. Disse utgjør valgmannskollegiet, som i siste instans utpeker presidenten. Det er derfor 50 valg, ikke ett. Hillary Clinton fikk over 2% mer av stemmene, men likevel tapte hun. På grunn av ca 70 000 stemmer fordelt på tre såkalte vippestater. Det var ikke første gang det skjedde, men femte. Forrige gang var i 2000, men før det må man godt over 100 år tilbake. Lahlum bruker en del plass på å se på de ovenfor nevnte nøkkeltallene, og hva de har hatt å si ulike vippestater ved tidligere valg på 2000-tallet. Noe jeg er mer usikker på, er at Lahlum sammenligner de to kandidatene med norske politikere. Noen felles politiske standpunkter samt direkte sprog kan være en relevant sammenligning mellom Trump og Carl I. Hagen, mens Biden som sentrumspolitiker fremstår langt mer verdiliberal enn Kjell Magne Bondevik. Uansett klarer Lahlum i sluttkapitelet å vise sin faglige bakgrunn som statsviter og historiker når han ser på utsiktene ved årets valg ved å se på tidligere valg. Han får klart frem poenget i innledningen; Trump er unik både som person, president og kandidat – uansett hvilke tidligere valg og forgjengere man sammenligner ham med.
Les notene!
Lahlum understreker alltid det han kaller totempometoden; hovedteksten er forsøkt gjort så lettlest som mulig mens notene inneholder utdypinger av teksten samt tips til videre lesning. I den sammenheng er det også verdt å merke seg litteraturlisten. Lahlums bok inneholder ca 75 sider med noter, og jeg anbefaler sterkt å lese dem. Det kommer frem mye interessant. Snoen har omtrent halvparten så mange sider med noter. Hans bok er på 232 sider, mens Lahlums er på 257 sider. Det er fortsatt ca to uker igjen til valget, og begge forfattere bruker Facebook til spre informasjon om valget. Senest 18.10 har Lahlum en nyttig oppdatering om at Høyesterett har avgjort mer enn valget i 2000, og at kun én kandidat oppnådde mer enn 50% av stemmene, uten å bli valgt som president.
Hans Olav Lahlum kommer for øvrig til Eidsvoll1814 22.oktober for å snakke om det forestående valget.
Cappelen Damm: Hans Olav Lahlum: Trump, Biden og slaget om USA (2020)
Legg igjen en kommentar