For en liten stund siden stilte jeg følgende spørsmål i et innlegg: Legger barnevernet i Nannestad til rette for overgrep?
Jeg varslet i innlegget om at jeg har fått vite at barnevernstjenesten i Nannestad har planer om regelmessig å plassere en 15-årig jente som de har ansvaret for, alene med en mann i 60-årsalderen, for å bli kjørt lengre strekninger i hans private bil.
For å skjerme barnets og mannens identitet avsløres ikke flere detaljer om verken barnet eller mannen.
Det ser dessverre ikke ut til å være noen bevegelse i saken. Barnevernstjenesten i Nannestad vedholder sine planer.
Ingen ansvarlige foreldre setter barna sine i en slik risikosituasjon. Man sørger for at barna ikke settes i situasjoner hvor det er stor risiko for at det skjer noe som aldri må skje. Det er derfor vi har innetider, sørger for å vite hvor barna er, blir kjent med vennene deres, får dem inn i gode miljøer, setter grenser når de selv har lyst til å gjøre noe de ikke selv ser rekkevidden av. Man etterlater ikke en 15-åring midt på natta nede på Tøyen, eller sender fjortispoden ut med en gjeng 19-åringer med børst i blikket. Og man sender ikke en 15-årig jente alene på biltur med en enslig mann som aktivt har søkt seg til jobber hvor han stadig kommer i kontakt med sårbare barn.
Barnevernet i Nannestad er åpenbart ikke opptatt av å beskytte barn de har overtatt omsorgen for. De bryr seg ikke. Det stemmer godt overens med rapporten som Barneombudet ga ut i januar 2020 om hvordan barnevernsbarn som bor på institusjon har det. Rapporten fikk navn etter en uttalelse fra ett av barna som var intervjuet, om holdningene til de ansatte i barnevernstjenesten: «De tror vi er shitkids». I sammendraget sier Barneombudet: «I flere saker har vi også sett svært kritikkverdige forhold, både fra barneverntjenestens og institusjonenes side. Dette gjør oss sterkt bekymret.»
Det barnet jeg omtaler i innlegget bor ikke på institusjon, men måten barnevernet i Nannestad behandler henne på tyder på at samme holdning gjør seg gjeldende overfor dette barnet som overfor barna på institusjoner: Hun er menneskelig skrap som man ikke trenger bry seg om å beskytte. Skjer det noe, er det sikkert hennes egen feil. Hun kommer sikkert til å gå nedenom likevel, når hun først har havnet i barnevernet.
Handlinger viser holdninger.
Innen barneidretten, Speider’n, politiske ungdomsorganisasjoner og andre fritidsaktiviteter for barn og ungdom, så vel som på skole, SFO og i barnehage er det én ting vi alle frykter. Vi vet at pedofile og andre som ønsker å begå overgrep mot barn, søker seg dit barn er. Vi vet også at hver gang en overgriper blir tatt, er det en hel flokk rundt ham (eller henne) som sier «vi ante ingenting! Hvem skulle trodd det om han som var så ålreit, så tøff, så kul, som snakket så bra med ungdommmene, som var så kompis og grei og snill?» Idretten kjemper hver dag for å hindre overgrep. De andre barne- og ungdomsorganisasjonene bruker masse energi på å hindre at slike ting kan skje. De politiske ungdomsorganisasjonene har feid i krokene i sine voksne motstykker og plassert en rekke ellers dyktige politikere der de hører hjemme: langt unna barn og ungdom.
Men kjenner ikke barnevernet denne personen? Kan ikke de gå god for ham?
Ingen overgripere går rundt med siklende gjeip, horn i panna eller tissen hengende ute. Man gjenkjenner ikke en overgriper på ytre trekk. Overgripere er vanlige mennesker, ikke aliens. Det de har felles, er at de søker seg til steder og jobber hvor de får kontakt med barn.
I 2011 publiserte Adresseavisa resultatet av en stor gravejobb: «52 barnevernsbarn utsatt for grove overgrep. Fra år 2000 frem til i dag er 42 offentlig oppnevnte omsorgspersoner dømt for overgrep.»
Adresseavisen hadde foretatt en kartlegging av dommer der barnevernsbarn var blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter oppnevnt av barnevernet. Kun saker med rettskraftig dom var tatt med. 42 – førtito – overgripere var dømt bare i løpet av litt over 10 år. Overgrep utført av de som skulle være de ypperste til å beskytte barn. Kvalitetssikret av barnevernet. Og dette var bare de som ble tatt. Hvor mange unngikk anmeldelse ved å investere hele sin troverdighet, blånekte eller true barnet til å holde kjeft? Hvem tror på et barnevernsbarn mot en voksen «engel» som blunker søtt?
Tror vi dette ikke kan skje igjen? -Hvor lenge er det til julenissen banker på?
Bare så det er sagt: Dette varselet gjelder ikke den aktuelle sjåføren som individ. Faktum er at ingen vet om denne personen kan, eller ikke kan, komme til å begå et overgrep hvis han får sjansen. Ingen kan vite det. Dette handler om manglende omsorg og sikkerhetstenkning fra barnevernets side. Det handler om å ikke bry seg. Det handler om å behandle barn i deres varetekt som shitkids. Det handler om å ikke ta ansvar. Om å trekke på skuldrene og gi faen dersom et barn opplever det aller verste som kan skje. Det handler om å la være å skjerme et barn mot reell risiko. Det handler om å ikke gjøre jobben sin: SIKRE barn en god oppvekst.
Et overgrep kan aldri repareres. Kan aldri gjøres ugjort. Et overgrep kan bare forebygges.
En stor rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), nr. 9_2014, viser at sammenlignet med «vanlige» barn i Norge har barn i barnevernet 27 ganger (2700 %!) så høy risiko for å bli drept. De har 21,3 ganger så høy risiko for å dø av sinnslidelse eller rus, 7,3 ganger så høy risiko for å dø av forgiftning og 4,8 ganger så høy risiko for å begå selvmord (1990-2001: 150 registrerte selvmord blant barnevernsbarn) . Undersøkelsen tok ikke for seg seksuelle overgrep, fysisk eller psykisk vold.
Hvem har ansvaret?
Med en sak som noen kanskje kjenner, Samnangersaken, er det blitt slått fast at kommunestyret har ansvaret for det barnevernet gjør. Ikke på et teoretisk, overordnet, «ideelt» plan, men helt konkret i den enkelte sak, overfor det enkelte barn. Hvert kommunestyremedlem er personlig medansvarlig for at kommunens tjenester er forsvarlige. Inkludert, og ikke minst, barnevernet.
Hvordan kan kommmunestyret utøve dette ansvaret, de har jo ikke innsyn? Barnevernet er jo omhyllet av taushetsplikt? Ja, det er det samme kommunestyres ansvar, å sørge for å få innsyn. Reelt innsyn. Ellers kan de ikke utøve ansvaret sitt. Barnevernslederen i Samnanger unngikk et personlig søksmål fra kommunen fordi det kunne stilles spørsmålstegn ved om kommunestyret hadde ivaretatt sitt ansvar godt nok i den aktuelle perioden. Saken handler om at barn ble fratatt hele sin barndom og skadet på verste vis av en ustoppelig og grenseløs barnevernstjeneste. Granskningsrapporten er verre enn noen skrekkfilm. Det levnes ingen tvil om at barnevernsleder begikk grov uforstand i tjenesten. Men han slapp unna med en svær sekk med penger for å slutte i jobben. Barna fikk ødelagt hele livet sitt.
Sakene i Samnanger har store likhetstrekk med flere saker i Nannestad.
Tilbake til det barnet som fikk meg til å starte skrivingen. Hvor stor er kostnaden, i praktisk arbeid eller penger, med å sikre dette barnet?
En bussbillett og en telefon. En telefon til mannen for å gi beskjed om at han ikke skal kjøre dette barnet likevel. Og en buss- eller togbillett til barnet. En 15-åring kan godt ta offentlige transportmidler. I denne saken er det gode forbindelser til og fra dit barnet skal, og slik transport er trygg for en 15-åring på aktuelt tidspunkt.
På den annen side: Hva koster et ødelagt liv for barnevernet? En bussbillett er jo dyr?
Den første turen skal skje om noen få dager.
Forresten: Jeg spådde i mitt første innlegg at barnevernstjenesten på en eller annen måte ville gå til angrep på meg for dette innlegget. Jeg var sannspådd. Barnevernet bruker nå betydelige summer av dine og mine skattekroner ved at de har satt kommunens advokat på dette for å få meg knust eller kneblet, whatever may come first. Nuvel…
No har eg ikkje i detalj lest heile innlegget. Eg har likevel nokre generelle synspunkt på dette og samanlikner det litt med kva som skjer i barneidretten for tida etter mange avsløringer om overgrep. Idrettslag har dermed meir fornuft enn barnevernet og innfører no tiltak for å redusere risikoen for overgrep i motsetnad til organisasjonen barnevernet som heller ikkje har kvitt mjøl i posen i forhold til overgrep mot born. Kven som har størst fagleg kunnskaper om born idretten eller barnevernet og å minske risikoen for overgrep og ha som målsetning å klare å gje born gode opplevingar innanfor trygge rammer blir enkelt for dei fleste å svare på når folk får innsyn i organisasjonen barnevernet slik som i denne artikkelen. Dette er vel fordi lokale idrettslag og det sentrale styret er stort sett personer som sjølv er foreldre som bryr seg og utstyrt med sunn fornuft, og difor betre rusta til å utvikle trygge og gode rammer – ikkje berre for eigne born, men også andre sine. Dette i motsetnad til eit system som også finns på Nannestad som ellers i Noreg er definert som kynisk av dommere i den europeiske menneskerettsdomstol.
Det som slår meg, er om jenta og foreldrene har blitt spurt om dette er greit. Hvis foreldrene mener at dette er ugreit, så bør vel barnevernet ta dette som et tegn på at det er noe som skurrer og så finne en alternativ løsning. Det burde ikke være noen stor greie og barnevernet er pålagt å samarbeide med familien. Om familien opplever at barnevernet tar grep som ikke er gode, så burde man si javel, da finner vi en annen løsning. Det har skjedd mye på barnevernfronten i det siste, noe som ikke minst Dagbladet har løftet opp over lengre tid. Så er det de mange dommene i EMD som legger føringer og konkretiserer hvordan norsk lov skal praktiseres ifht barnevern. I den sammenhengen ser det ut til at det er noen veier å gå og nye å legge før det er bra nok.
Det er svært betenkelig at Nannestad barnevern ikke erkjenner at det er langt tryggere for en femtenåring å kjøre kollektiv transport enn å bli fraktet i bil over lengre strekninger av en mann uten noen form for tilsyn i sammenhengen. Et annet moment er at ettersom barnevernet generelt til stadighet trekker fram det økonomiske aspektet, samt ressursknapphet: Hvorfor velges da det klart dyreste alternativet, når dette heller ikke kan anses som det mest forsvarlige?